| Notater |
- Steinhogger Martin Hannisdal, formann på Bergenhus siden høsen 1944, har lagt meiselen ned. Han
har nettopp fylt sytti år, og selv om han godt kunne tenke seg å la syttiårsdagen gå som alle andre og fortsette arbeidet, i hvert fall til Bergenhus står endelig gjenreist, er der andre makter som rår for en når en kommer til dette punkt i ens liv, for eksempel pensjons- myndighetene.
Hannisdal gikk mandag omkring i feststemning og tok farvel med det som har opptatt ham de siste tyve årene. Han fikk en fin avskjed i Kommandantboligen der mange talte og kom med gaver, og ved siden av Kongens fortjenstmedalje som han fikk da Håkonshallen ble innviet i 1961, kan han nå henge Fortinsforeningens nyinnstiftede medalje.
Hannisdal sitter foran oss i generalens kontor som vi får bruke mens Bergenhuskomitéen har møte. Det er første gang han er her inne etter at bygningen sto ferdig, men hvordan så det ut etter eksplosjonen
— og hvordan hadde det seg at De kom med i dette arbeidet?
— Det så voldsomt ut Kommandantboligen, Stallbygningen og Håkonshallen kom i brann mens Rosenkrantztånet slapp med trykkskader. Av Håkonshallen sto bare murene, der mye var løsnet Det er utrolig at Rosenkrantztårnet som lå så nær eksplosjonsstedet ble stående. Der var store skader naturligvis. Den ene siden var seget ut over kaien, hele taket var ramlet ned, og den øverste del måtte vi ta igjen. Det var rast ut så mye stein at vi gikk rett inn i annen etasje.
Det var arkitekt Gerhard Fischer som fikk meg med i arbeidet på Bcrgenhus. Jeg hadde arbeidet for ham på Utstein kloster og i Stavarger Domkirke. I 1944 var Jeg utskrevet til arbeid for tyskerne i Dokken, men Fischer gikk til de øverste tyske myndigheter og fikk meg ut av det der. Så satte vi piggtrådgjerde rundt alle de historiske bygninger og gikk i gang. Tyskerne lot oss få stelle med vårt
— Var det forresten tyskere i bygningene under eksplosjonen?
— Vi fant tre forstøvede lik i kjelleren av Kommandantboligen. I tårnet var der kaiblokker på opp¬til 2.5 tonn som var slynget til værs og braste gjennom flere etasjer før de la seg til ro.
— Farlige situasjoner den første tiden?
Det var Jo en utrygg arbeidsplass, men vi tok våre forholdsregler. Vi arbeidet aldri høyt oppe uten at vi hadde tau om livet Bygningskonsulent Cato Enger holdt en dag på å måle stein i veggene da brettene han sto på ga etter. Så hang han der etter tauet tre
etasjer over gaten, men han ble
jo reddet. Selv satt jeg en gang på toppen av tårnet og festet løs stein da armen på svingkranen traff meg i hodet, også det gikk
bra.
Kunne dere tenke på å få rette stein på rette plass under slike forhold?
— Vi sorterte berg av stein og fikk svært mye på plass igjen. Men
vi fant også fin profilstein fra eldre byggverk som var brukt, for eksempel på Rosenkrantz` tid. Det har Fischer tatt vare på til steinsamlin¬gen.
Det vi ikke kunne finne eller lappe, måtte vi hugge selv. Da var det fint â ha fotografier av detaljer og grundige oppmålinger som går tilbake til restaureringen i forrige århundre.
— Er De ikke blitt lei av â hugge stein. Hannisdal?
— Det er et tålmodighetsarbeid. men tiden går alltid fort. Jeg har gledet meg til hver eneste dag.
— De ser Jo så blomstrende frisk ut?
—Det har aldri vært nødvendig å gå til doktor, bortsett fra skjermbilder og sånt som alle må være med på. Jeg spiser gjeme flesk og annen fet mat, men folk i vårt arbeid trenger skikkelig kost. Jeg går til jobben hver dag, og ofte hjem igjen også, en time hver vel Jeg har stått opp mellom halv- fem og fem. men så har jeg også køyet kl. 10.
— Et liv i arbeid og søvn.
— Det er blitt plass til litt mer. Jeg går på jakt hjemme på Osterøy hvert eneste år, og det vil jeg fortsette med så lenge synet er skarpt nok. men det er ille at måren som er fredet, skal få gasse seg slik med viltet. — Jeg har også en hytte ved vannkanten inne i Samnanger, og der er jeg så ofte jeg har tid.
— Og hugger stein?
— Det forekommer. Jeg har laget et trappeparti og portstolper av granitt Det var overflødig stein fra det gamle trappehuset på Håkonshallen. Trappehuset har vært vårt steinbrudd. Der har vi funnet det meste av den kleber vi har hatt bruk for.
— Hvor lenge har De stått med meiselen?
— Siden 1911. Da kom jeg til byen og begynte i Vestlandske Steinhuggeri. Jeg var med å hug¬ge stein til Jernbanestasjonen. Blokkene kom fra Seiholmen sør for Korsfjorden. Den gang begynte vi klokken 7 og holdt på til 6. Vi varmet våre spann med kaffe i smien og satt på steinen mens vi spiste.
— Er der steinarbeider i Bergen som De liker å se?
— Tinghuset har mye fint. So også på Børsen som min bestefar forresten var med å bygge, som steinhugger. Før var der arkitekter og byggherrer som hadde forståelse for stein.
— I dag?
— Burde det vært brukt mye mer stein, men jeg forstår at det er kostbart
— Har De følelsen av å tilhøre et utdøende yrke?
— Folk bruker jo nesten ikke stein mer på en slik måte at det krever sitt eget fag. og det er skammelig.
— Hva nå?
Nå Jeg skal ta meg skikkelig fri, og til våren drar jeg til Amerika og hilser på all slekten jeg har der.
— Skal De aldri hugge stein mer?
— Nei, det vil jeg ikke si. Det kan tilmed hende at jeg kommer tilbake til Bergenhus på en liten jobb iblant, men det er det ikke avtalt noe om.
—
^ Ved en høytidelighet i Kommandantboligen mandag ble arbeidsformann Martin Hannisdal takket for sin innsats på Bergenhus, der han har vært siden 1944. Arkitekt Gerhard Fischer sa at han har ut¬ført et overordentlig betydnings¬fullt arbeid ved opprydningen og ved gjenreisningen av de historiske bygninger. Generalmajor Odd Møl- ster takket fra Bergenhuskomiteen, Gerhard Fischer pd vegne av arbeidsledelsen, professor Robert Kloster pd vegne av komitéen for Rosenkrantztdmet, oberstløytnant Johan L. Møinichen som distrikts- ingeniør for Vestlandet og forman¬nen i Bergens-avde]ingen av For- tidsforeningen, førstekonservator Fer Fett, meddel te ot Martin Han¬nisdal var tildelt Fortidsforeningens medalje.
[5]
|
Vår Slekts Historie
1895 - 1980 (84 år)
[1] 
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt